|
Jeg klarte å stå opp. Kom ti minutter for sent til gruppeterapi, men det gikk greit. Det ble ikke noe frokost i dag, ikke noe lunsj heller. Av en eller annen grunn føler jeg meg litt bedre av at jeg ikke spiser. Det er ikke tilfellet at jeg har lyst til å bli tynnere, eller at jeg vil ha kontroll på hva jeg får i meg. Jeg er redd for at jeg skal bli for tynn. Jeg føler meg for tynn. Når jeg tar rundt håndleddet mitt kjenner jeg bena mye bedre enn før. Jeg vet ikke om det er fordi jeg faktisk har blitt tynnere eller om jeg bare innbiller meg det.
Det føles fint å være i gruppa. Trygt. Det er det nærmeste jeg kommer å bli holdt øye med akkurat nå. Jeg har planer om å spørre om ny innleggelse når jeg skal bytte antidepressiva, men det er skummelt. Jeg er redd for at det ikke skal være plass til meg eller at de skal tenke at jeg ikke er syk nok. Kanskje det er derfor jeg ikke spiser? Eller er det rett og slett bare en bivirkning av Zoloften jeg har gått på i et par måneder. Det er vanskelig for meg å se grunnen til at noen som helst skjer.
0 Comments
Det føles så håpløst. Jeg klarer ikke lenger å se noen ende på sykdommen. Kroppen min er ikke fornøyd uansett hva jeg gjør. Om jeg spiser får den vondt, om jeg ikke spiser får den vondt, om jeg beveger meg får den vondt og om jeg ligger stille får den vondt. Hodet henger ikke med på noe. At jeg klarer å skrive dette er et under. At jeg klarer å ta på meg klær etter å ha ligget våken siden klokken fem er et under. Det er alt for mange tanker som kjemper om oppmerksomheten. Jeg klarer ikke tenkte noen av dem ferdig. Jeg prøver å fortelle venner og familie hvordan jeg har det, men jeg klarer ikke forklare det godt nok. Dette er utenfor min evne til å skildre. Men jeg må gjøre et forsøk, for det har hjulpet meg så mange ganger tidligere.
Jeg kunne ønske jeg var på sykehuset nå. Det virker uutholdelig å være alene om dette. Selv om jeg har folk rundt meg som bryr seg og sjekker regelmessig hvordan jeg har det er det ikke nok. Jeg savner at sykepleierne låser seg inn døra for å sjekke hvordan jeg har det og spør om hva jeg tenker og føler. Jeg savner å bli fortalt at jeg må gå og spise eller gå i samtale. Mest av alt vil jeg kunne være hjemme, kunne skrive, tegne, lese, være sosial og gå ut uten å være redd. Sånn er det ikke nå. Jeg klarer ikke de tingene sånn som jeg klarte de før. Innimellom får jeg det til, og da blir jeg så stolt og takknemlig. Og trist. Jeg blir trist fordi jeg vet at periodene jeg ikke klarer det er lengre og påvirker meg mer enn de gode periodene gjør. Det er viktig for meg at de jeg er glad i skal ha det bra. Det gjør vondt å se at de får det litt vanskeligere fordi jeg har det vanskelig. Selv om jeg har vært såpass åpen om sykdommen og mener at det ikke er noe noen burde legge skjul på, gruer jeg meg til å feire jul med en familie som skal møtes for å følge en hyggelig og viktig tradisjon. Jeg gruer meg til å svare på spørsmålene om hvordan det går, fordi jeg vet at jeg kommer til å si at det går bra. De kommer enten til å tro på det eller få opp forhåpningene sine om at jeg har kommet langt på bedringens vei. Det er sant at jeg har kommet et stykke i prosessen, men jeg kan ikke føle noen bedring sånn som jeg har det nå. Jeg blir fortalt av helsepersonell at det er vanlig å måtte gå et skritt tilbake når man er på vei fremover, at det kommer til å skje flere ganger til jeg er kommet dit jeg vil. Det kommer til å gå litt bakover uansett hvor langt jeg kommer. Alle har gode og dårlige dager. Forskjellen er at mine dårlige dager er ekstra dårligere på grunn av sykdommen min. Hvordan skal jeg møte en familie i en gledelig høytid når jeg ikke klarer å glede meg over det jeg pleide å glede meg over? Hvordan skal jeg klare å tilbringe kvalitetstid med venner og familie når jeg hele tiden er redd for å få et anfall og er enda mer redd for at de skal se det? Hvordan skal jeg kunne sitte i følelsesladde samtaler og høre på oppfordringer og oppmuntringer når jeg ikke tror på de selv? I teorien vet jeg at det er mulig å bli frisk, at jeg mest sannsynlig kommer til å bli frisk og får et fint liv etter dette. Det er bare det at noe mørkt henger over meg og forteller meg at dette ikke går den gode veien. At jeg er dømt til å leve et ustabilt liv hvor hver dag er en kamp om å overleve. Kampen om å komme seg opp av senga eller få i meg det jeg trenger av mat og drikke. Jeg som er en så sterk person har blitt lagt i bakken av noe bare jeg kan se og føle. Det er en spøkelseskikkelse jeg har prøvd å tegne men som jeg aldri klarer å få til fremstå som skummel nok. Jeg bagatelliserer min egen sykdom og beskriver den som noe fint selv om det ødelegger meg fra innsiden. Jeg får dårlig samvittighet for at jeg kan la noe usynlig ødelegge meg fra innsiden når det er så mange ytre og håndfaste ting som kan ødelegge for så mange andre. Det virker som om det ikke er noen grunn til at jeg er syk. Jeg bare er det. Jeg er syk og jeg vet ikke hva jeg kan gjøre for å bli frisk. Kjære depresjon og angst, vil du noen gang forlate meg? Om så ikke helt, vil du gi meg rom til å leve det livet jeg drømmer om? Eller vil du fortsette å hjemsøke meg, ta fra meg søvnen og frarøve meg glede og engasjement for alltid? |
AuthorWrite something about yourself. No need to be fancy, just an overview. ArchivesCategories |
RSS Feed