|
Det har gått ett år. Et helt år siden sist jeg gikk inn i mørket, siden det begynte å gå nedover, siden jeg fylte nettene med alkohol og dagene med søvn. Ett år siden hvert våkne øyeblikk handlet om å prøve å føle noe, hva som helst, uten hell. Metodene ble dristigere og jeg ble sykere. Det hadde pågått mer eller mindre et år, i variert grad, men så smalt det. Jeg kunne ikke ta vare på meg selv uten hjelp. Nå vekker radioen meg halv syv nesten hver dag. Jeg står opp, vasker meg, kler på meg og spiser frokost. Ofte får jeg jobbet litt med skolearbeid, brettet noen klær eller betalt noen regninger før jeg drar på skolen. Det er ikke vanskelig engang. Jeg gjør det med glede og blir kun liggende i senga om katten vil kose en halvtimes tid før jeg starter dagen. Nå er livet ganske på stell, som man sier. Hva nå?  Jeg er redd Depresjonen og angsten tok meg da jeg var tretten, og det har vært en kamp siden. Nå som ting går oppover vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Hvordan er man frisk? Hvordan er man et friskt og voksent menneske? Jeg har fortsatt litt angst og noen dårlige dager, men det kommer jeg kanskje til å ha resten av livet. Det gjør ikke noe å ha litt angst når jeg vet hvordan jeg skal takle den. Det er mørket og tapet av kontroll som skremmer meg. Jeg er redd for at jeg i et uoppmerksomt øyeblikk skal snuble over kanten og bli tatt av depresjonen igjen. At alt jeg bygger opp rives ned og jeg må starte på nytt. "Det føles så håpløst. Jeg klarer ikke lenger å se noen ende på sykdommen. Kroppen min er ikke fornøyd uansett hva jeg gjør. Om jeg spiser får den vondt, om jeg ikke spiser får den vondt, om jeg beveger meg får den vondt og om jeg ligger stille får den vondt.» Dette er et utsnitt av en tekst jeg skrev 27. november 2017. Jeg er nå på den enden av sykdommen jeg da ikke klarte å se. Kroppen min er for det meste fornøyd og jeg spiser normalt. Det som henger igjen er slitenheten som minner meg om at det kan gå ned igjen om jeg ikke passer på. Det finnes mange selvhjelpsbøker om hvordan komme seg ut av depresjonen, men til tross for grundige søk på internett klarer jeg ikke finne noen som handler om tiden etterpå. Hva gjør man den første tiden etter psykdom? Finnes det bare syk og frisk, ikke noe midt i mellom? Jeg er jo midt i mellom. Hva skal jeg gjøre med meg? Jeg står her med diagnosen kronisk depresjon i hånda og lurer på hvilken vei jeg skal gå; den kjente eller den ukjente. Jeg er sterk
Vi går tilbake til 27. november i fjor igjen. Da skrev jeg videre at «i teorien vet jeg det er mulig å bli frisk, at jeg mest sannsynlig kommer til å bli frisk og få et fint liv etter dette. Det er bare det at noe mørkt henger over meg og forteller meg at dette er min skjebne. At jeg er dømt til å leve et ustabilt liv hvor hver dag er en kamp om å overleve og komme seg opp av senga eller få i meg det jeg trenger av mat og drikke. Jeg som er en så sterk person har blitt lagt i bakken av noe bare jeg kan se og føle. Det er en spøkelseskikkelse jeg har prøvd å tegne men som jeg aldri klarer å få til fremstå som skummel nok." Det er til en viss grad depresjonen og angsten som har gjort meg til den sterke personen jeg ser meg selv som. Det har gitt meg muligheten til å overvinne noe og gjøre det jeg vil selv om jeg møter motstand. Jeg kan være ydmyk, feie mine egne problemer under teppet og si at andre har det mye verre og at jeg egentlig ikke har hatt det så ille. Det vil være å bagatellisere min største frykt og kampene jeg har vunnet. Jeg er ikke i tvil om at jeg vil klare å komme meg opp fra en fremtidig depresjon, det jeg er redd for er at jeg skal måtte gjøre det igjen og igjen. Samme prosedyre. Igjen og igjen, år etter år. "Jeg bagatelliserer min egen sykdom og beskriver den som noe fint selv om det ødelegger meg fra innsiden. Jeg får dårlig samvittighet for at jeg kan la noe usynlig ødelegge meg når det er så mange ytre og håndfaste ting som kan ødelegge for mange andre. Det virker som om det ikke er noen grunn til at jeg er syk. Jeg bare er det. Jeg er syk og jeg vet ikke hva jeg kan gjøre for å bli frisk. Kjære depresjon og angst, vil du noen gang forlate meg? Om så ikke helt, vil du gi meg rom til å leve det livet jeg drømmer om? Eller vil du fortsette å hjemsøke meg, ta fra meg søvnen og frarøve meg glede og engasjement for alltid?" Nå har jeg vært friskmeldt i en måned. Returbilletten til sykemelding ligger klar i tilfelle noe skjer. Til tross for frykten er jeg ved godt mot. Jeg må stole på at alt som har hjulpet meg dit jeg er i dag vil hjelpe meg videre. Om det er noe annet jeg skulle trenge i fremtiden vil jeg finne det da. Jeg skal være oppmerksom på hvordan jeg klarer å komme meg videre herfra. Det må være noe spesielt med dette mellomstadiet også. Kanskje jeg i fremtiden kan skrive den teksten jeg så gjerne skulle lest nå.
3 Comments
 Jeg prater høyt, bestemt og engasjert om kvinnekamp og alt jeg mener er urettferdig. Det er mange kamper jeg kunne skrevet om på kvinnedagen, men jeg velger å skrive om noe som har fått meg til å bli litt stille. Aldri har jeg tenkt at seksuell trakassering er greit og jeg har alltid slått hardt og bestemt ned på det. Jeg har heller aldri syntes nedverdigende kommentarer har vært greit og har prøvd så godt jeg kan å ikke gi etter for slik usmakelig oppførsel. Vanligvis er det fremmede menn jeg har måttet irettesette eller snu ryggen til, men det siste året har jeg lagt merke til at det ikke bare gjelder dem. Kommentarene og den upassende oppførselen finnes også hos bekjente og venner. Selvfølgelig må det gjelde noen jeg kjenner også, hvorfor har jeg ikke sett det før? Plutselig tok usikkerheten meg og jeg visste ikke hvordan jeg skulle ta tak i det.
Gjør du vanligvis sånt? Lørdag kveld med gode venner. En kompis begynner å ta på meg på en måte som ikke er greit. Jeg har ikke invitert han til det og det burde føles naturlig å si at han har gått over streken. Av en eller annen grunn blir det ti ganger vanskeligere fordi det nettopp det er en venn av meg som tar det ubehaglige steget over min intimgrense. Jeg ber han forsiktig slutte og flytter hånda hans vekk. Han prøver igjen og jeg gjentar reaksjonen. Jeg vil bare det beste for han, derfor begynner hjernen min å veie opp om jeg skal unnskylde oppførselen eller om jeg skal sette han på plass. Det beste er vel å ikke forskjellsbehandle han fra alle andre, men jeg merker jeg blir dumsnill fordi dette er et menneske jeg er glad i. Det er jo ikke greit om han oppfører seg sånn, verken nå mot meg eller andre ganger mot noen andre. Å gå over streken er fortsatt å gå over streken; uansett hvor ofte man gjør det eller hvem man gjør det mot. Hodet mitt bombaderes av spørsmål der jeg sitter og observerer vennen min. Han virker helt uviten om at det han gjorde ikke er greit. Hva mente han med det? Er han akkurat som de andre drittsekkene jeg har kjeftet huden full på tidligere? Han er jo så snill og kul ellers. Vet han ikke bedre? Det burde han jo gjøre. Burde det være nødvendig å si ifra at det ikke er greit å ta på meg på den måten? Han burde skjønne det etter at jeg sa nei. Jeg er glad i deg, men du oppfører deg som en dritt. Hvor mange ganger må jeg holde en tale om at vitsing som virker nedverdigende ikke er gøy? Jeg går videre med et annet eksempel. Se for deg at du er ute og har det gøy med gode venner. Kvelden føles ung selv om solen snart står opp, musikken er høy og du sitter i egne tanker. En god kompis slenger ut en kommentar og ber deg smile. Du ser jo så sur ut der du sitter. Det finnes hundre måter å få deg til å smile, men den kommentaren er definitivt ingen av dem. Kan han ikke spørre deg hvordan det går isteden? Du ser strengt på han og sier at du ikke vil smile på kommando. Han ber deg slappe av. Slappe av?! Du blir sint, men han er ikke en du vil bli sint på. Derfor feier du det bort, men han følger opp med en kommentar om at du må ha det litt gøy. Usikkerheten og sinnet bygger seg opp og du bestemmer deg for at det er best å forlate situasjonen. Han roper etter deg at du ikke skal være så sur. Igjen forteller han deg hva du skal gjøre. Om han egentlig ikke mener å trykke deg ned, hvorfor formulerer han seg sånn? Er det bare en måte å uttrykke seg på som har blitt lært videre fra tidligere generasjoner? Om man ikke mener noe vondt med det, er det da greit å ordlegge seg nedverdigende? Nei, tenker jeg. Ikke oppfør deg som en dritt. Hvordan skal man si ifra til noen man er glad i om at de oppfører seg nedverdigende? Hvordan skal man si ifra til sine nærmeste venner at kvinnesynet deres ikke er bra nok i praksis? Er det virkelig så vanskelig å se det selv? Hvem sitt ansvar er det egentlig? Jeg håper feminisme og kvinnesyn er et tema gutta diskuterer seg imellom. Dette er noe som ikke bare påvirker den kvinnelige delen av befolkningen. Det burde ikke være nødvendig at kvinner skal føre menn gjennom en opplæringsfase i grunnleggende rettferdig, høflig og respektfull oppførsel. Er det virkelig nødvendig å arrangere kurs og sommerleir i respektabel oppførsel og ordlegging? Det burde ikke være det, men det er nødvendig at vi sier ifra. Alle må si ifra. Menn må også tørre å si ifra når en annen mann oppfører seg upassende. Det er ubehagelig der og da, men det vil forhåpentligvis bli bedre. Om vennen din ikke vil endre oppførsel vil du nok heller ha det bedre med noen som kan oppføre seg. Uansett hvilket kjønn man har må man klare å vise respekt for andre mennesker. Det er på ingen måte greit om kvinner oppfører seg upassende ovenfor menn heller. Usmakelig oppførsel skal ikke godtas, selv ikke hos venner. Uansett hvor snill vennen din er eller hvor mange ganger hen sier hen er feminist, fortjener hen å vite at det de gjorde ikke er greit. Jeg skal bli flinkere til å si ifra når vennene mine ikke klarer å oppføre seg. Det håper jeg flere også vil bli. Det hender jeg ser tilbake på en tekst jeg skrev i starten av 2016, som består av noen ord til den jeg var året før (kan leses her). Det siste året har vært et av de vanskeligste så langt og har bydd på en god porsjon utfordringer og nye erfaringer. Derfor tenker jeg det passer seg med en oppfølger av teksten fra 2016. Denne gangen vil jeg også di noen ord til den jeg blir i fremtiden. Kjære meg, Hold deg fast en gang i blant, men slipp alltid opp, strekk henda i været. 
Jeg lasta ned en lydbok for å kunne drømme meg bort i en annen verden nå som jeg sitter på flyet. The Adventures of Huckleberry Finn. Jeg orka ikke høre ferdig kapittel to, jeg likte ikke fortellerstemmen. Jeg får finne en med en annen forteller senere. Det er helt svart ute. Den mørkeste dagen i året. Klokka er ikke en gang seks, enda lager gule lys mønster på den svarte bakken under oss. Noen av mønstrene er bundet sammen av lange lysstriper, som et kart som kun er leselig nå, når solen lyser opp andre siden av jordkloden. Jeg vet ikke hvilke byer vi svever over. Jeg lurer på om jeg har vært der. Kanskje jeg flyr over steder jeg har minner fra. Gode og dårlige minner. Eller kanskje minner som rett og slett bare er minner, verken gode eller dårlige. Kanskje det er steder jeg aldri har vært før. Kanskje steder jeg aldri kommer til å besøke, men jeg har sett det lysende nattkartet fra himmelen.  Glemte å ta bilde ut vinduet på flyet. Hehe. Jaja. Flyvertinnen sier vi flyr over Hamar. Der har jeg vært, men bare på togstasjonen da jeg skulle ta tog videre til Trondheim en gang tidligere i år. Hadde jeg tatt toget nå hadde jeg hatt bedre samvittighet og spart verden for litt mer dritt. Månen er gul, en ganske lignende gulfarge som nattkartet. Litt lysere, kanskje. Jeg kan ikke se den så godt lenger. Den smiler som Chershirekatten i bøkene om Alice; noen av mine favorittbøker. Kanskje jeg skal skrive en barnebok en gang. Jeg kan skrive den til kusinen min som er ett og et halvt år gammel. Jeg kan gi henne en Alice. Jeg håper hun kommer til å lese Lewis Carrol når hun lærer seg å lese. Tenk så mange steder vi nesten har vært fordi vi har reist gjennom, over, under eller forbi. Tenk at det er noen som lever alle disse stedene. Vi lever helt andre steder. De stedene vi lever er det alltid noen andre vi lever sammen med. Om vi er det eneste mennesket på den plassen vil det alltid være andre vesner som lever der. Vi lever side om side uansett om vi anerkjenner det eller ikke. Vi etterligner hverandre. Mennesker etterligner i alle fall andre vesner. Sånn som lysene vi lager. Vi gjenskaper lyset som lages av naturens vesner og krefter. Likevel føler vi oss overlegne. Hvorfor det? Jeg fatter det ikke. Vi har satt oss selv på toppen av et hierarki vi selv har funnet på. Snart vil vel den fantasien rakne, om den ikke allerede har begynt å gjøre det. Jeg tror det. At den har begynt å gjøre det, altså.  Alt ser så fredfullt ut der nede i de lysende mønstrene og de svarte tomrommene i mellom. Tommrommene som egentlig er fylt opp av noe vi kan alt for lite om. Noe vi hever oss over. Bokstavlig talt, akkurat nå, i et propellfly over Oslo. Vi trenger ikke fantasi for å kunne leve i en uforståelig, spennende, vakker, grusom og mangfoldig verden. Vi trenger fantasi for å kunne føle at vi har en plass i den. Om vi ikke liker fortellerstemmen som forteller oss hvordan verden er, kan vi finne en annen stemme som legger trykk på de ordene vi selv synes er viktig. Eller vi kan fortelle historien selv.  |
