Å reise med bagasje

Å komme seg vekk. Vekk fra den vante hverdagen, vekk fra dét stedet, vekk fra virkeligheten. Å reise alene. Alene uten de kjente, uten en hånd å holde, uten de som vet. Å være et nytt sted. Være nysgjerrig, være ny, være uavhengig.

«Du kan ikke rømme fra problemene dine» er blitt sagt av mange kloke mennesker. De vil fortelle deg at du må gå inn i deg selv og løse vansklighetene der fordi alt starter med deg. Hvis ikke følger de etter deg uansett hvor du går. De klamrer seg fast på ryggen din, på skuldrene dine. De holder deg i armen under reisen og venter spent på hvordan de kan påvirke de nye opplevelsene du nå står ovenfor. Det du ikke ser, er at du har gitt dem en åpen invitasjon til å bli med.

Selvfølgelig løser ikke alt seg bare fordi en reiser vekk. Men det nye stedet har jo ikke alle minnene. Det er jo ikke der alle problemene ble til. For en lettelse å være så langt unna alt det vanskelige! Endelig går det an å puste helt ned i lungene og senke skuldrene. Her kjennes solen annerledes på huden. Her er det farger i nye nyanser. Så mye nytt, så mange ting å se, så mange inntrykk! Dette er det perfekte stedet å ta en pause fra problemene. Kanskje de ikke finnes lenger når denne reisen er over? Å reise bort er det som skal til. Det hjelper å reise bort for å finne seg selv, sant?

I skyggen under trærne er det fred å få. Solen hilser på av og til, men forstyrrer ikke roen, den lager kun noen nye nyanser av grønn i bladene som nå er en del av himmelen. Øynene blir tunge. Vinden er myk og bladene rasler i det de blir fanget av den. Med øynene lukket er dette en kjent opplevelse. Denne lyden finnes hjemme. Hjerterytmen øker, luften føles tyngre og klumpen i mellomgulvet truer med å vokse seg til igjen. Men det hele roer seg ned så fort du får åpnet øyene. Kanskje det er best å holde dem åpne? Holde seg distrahert?

Men så går du gjennom gatene på kveldstid og det begynner å dryppe fra himmelen. Regnet får tiden til å gå saktere og du får tid til å tenke. Nå ser du at de står og ser på deg på fortauet. Gaten blir lengre, mørkere og nå holder de deg igjen når du prøver å gå. Du lar dem holde deg et øyeblikk. Men bare litt. Disse kjente hendene som har klamret seg til deg så mange ganger før. Det er en stund siden sist. Siden sist har du fått så mange nye inntrykk, opplevd så mye mer. Så kanskje problemene ikke er borte når du kommer tilbake, men du minner deg selv på at livet er fra og med nå. I morgen er det en ny sjanse for at solen skinner, en ny sjanse til å la bladene rasle i vinden, en ny sjanse til la noen andre holde hånden din uten makt og uten trusler.

Uansett hvor du er i verden vil noe av regnvannet være det samme som har falt på deg før. Men luften kan også bli friskere når det regner.