Bussangst og fugler

Jeg har ikke noen erfaring med bussangst fra før av. Lørdagen etter jeg ble lagt inn på psykiatrisk sykehus skulle jeg ta bussen hjem for å spise middag og dra i en bursdag. Jeg hadde mye angst i kroppen fra før av, åpenbart fordi min generelle angst hadde nådd et høydepunkt, noe som ikke hjelper på situajonen. Jeg gikk på bussen med godt mot, men etter bare et par minutter begynte kroppen å riste mer og mer og jeg følte at all kontroll var borte. Det kom flere folk på bussen og jeg kjempet for å få nok luft. Først inn i munnen, så ned i halsen, men det rakk ikke helt ned til lungene. Jeg må av. Jeg må av. Jeg trykket på stopp tre stopp for tidlig. Jaja, det er ikke så langt å gå. Lang historie gjort litt kortere: Jeg tok taxi tilbake igjen. Jeg sa hvor jeg skulle og taxisjåføren spurte om jeg skulle på jobb. Ikke helt, sa jeg. Jeg er pasient der, så jeg skal dit for å ta en sovepille og forhåpentligvis ikke våkne før noen vekker meg til frokost. Han hadde ikke så mye svar på det annet enn et forståelsesfullt nikk og et spørsmål om jeg hadde familie i Trondheim. Han kjørte meg helt frem til døra selv om jeg sa det ikke var nødvendig og ventet på at jeg skulle komme meg trygt inn døra. Bra fyr.

Jeg våknet halv fem neste morgen. Gikk noen runder rundt på gulvet, sjekket sosiale medier for å forsikre meg om at det ikke var noe spennende som hadde skjedd der siden sist. Så la jeg meg og sov ti minutter av gangen helt til døra ble låst opp og jeg hørte en stemme si «God morgen, Sandra. Frokosten starter om ti minutter.» Jeg kunne sove en etappe til.

Her er et bilde av meg som sover og figuren som er mitt beste forsøk på å tegne depresjonen og angsten. Jeg sov ikke på ordentlig, noen måtte jo ta dette bildet og det ble fort meg:

I dag hadde jeg en avtale hos kiropraktor og måtte igjen prøve meg på busshelvetet. Etter en lang pep talk fra psykolog og sykepleier dro jeg de skjelvende knærne mine til bussholdeplassen. Prøv å fokusere på ting rundt deg, for eksempel øredobbene til dama foran deg eller det bussen kjører forbi, sa psykologen. Jeg sto klar med billettappen og prøvde å finne noe jeg kunne fokusere på. Fugler. Det er masse fugler her. Jeg kan se etter fugler. Bussen kom og jeg satte meg helt foran for å få best mulig sikt. Hvor ble det av alle fuglene, sa jeg høyt til meg selv. Nå har jeg blitt en av dem som prater høyt til seg selv på kollektive transportmidler. Hva annet kunne jeg fokusere på? Jeg husker forrige gang jeg hadde nær kontakt med en fugl. Den hadde sikkert mye mer angst enn det jeg har på bussen. Jeg var hjemme i Larvik hos foreldrene og kattene mine og den ene katten (vi har tre katter hjemme i Larvik) gikk fram og tilbake fra meg til trappa og ropte. Hva er det du vil? Jeg prøver å se på TV, sa jeg og innså at det ikke har så mye for seg å si det til en katt. Jeg gikk til trappa for å sjekke hva han ville. Katt nummer to lå midt i trappa og så ned i gangen. Jeg gikk ned og fant den tredje katten sittende med blikket limt fast på noe under en stor trekiste med ben som er plassert der. Jeg gikk ned på alle fire og tittet under og så en livredd liten kjøttmeis. Etter flere runder med å jage kattene opp trappa og lure fuglen til et hjørne hvor jeg kunne få tak i den løftet jeg den opp og satte den skjelvende lille kroppen ut på trappa. Medaljen for dagens helt går til Sandra Victoria Strand Holst, takk for innsatsen. Men dette er en digresjon. Tilbake til bussen.

Jeg klarte det. Den første turen var ganske stressende, men jeg fokuserte så mye på å distrahere meg at det i seg selv ble en god nok distraksjon. Jeg skrev også mesteparten av denne teksten på bussen. Gotta stay busy when anxiety tries to eat your intestants. Noen ganger hjelper det å si ting på engelsk for å få det til å høres ut som et motivasjonssitat fra Pinterest. Her er et bilde av ukulelen min og meg på bussen på vei tilbake til sykehuset:

Jeg trengte ikke ukulele hos kiropraktoren. Det hadde i grunn blitt en mer underholdende kiropraktortime, kanskje jeg tar den med neste gang. Grunnen til at den ble med på bussturen er at jeg gikk hjem for å hente den på vei tilbake. Psykologen sier det er viktig å gjøre ting som pleier å gjøre en glad selv om man føler at man har mistet evnen til å glede seg over ting. Verdt et forsøk. Try to find happiness in music when mental illness puts you in the hospital and your Zoloft tries to fix your feelings but takes them away from you for a while before you hopefully get them back in good condition after some time.

"​When life gives you lemons, look for birds."