De spiller ikke The Smiths på dansegulvet

Slik dunkende musikk har aldri vært hans greie. Han er den som rynker på nesa med en gang han hører noe som har vært i nærheten av VG-lista. Veldig sjelden hører han på noe som ble laget etter hans eget fødselsår. Det er alltid han som ødelegger spillelistekøen og setter AUX-kabelen inn i sin egen Samsung Galaxy. De andre gutta kan overleve Joy Division og Nirvana på vorset, men han kan faktisk ikke overleve enda en låt featuring Calvin Harris. Men så står han nå her, lysene gjør at den hvite t-skjorta med The Smiths logo lyser opp rommet og han føler en rastløs glede. Hvorfor har han det så fantastisk i slike forferdelige omgivelser? På et dansegulv dekket av blandevann, glasskår og mennesker han ikke har noe til overs for. Jeg burde ikke tatt den siste ølen, tenker han mens lysene blender og blinder han på en ufattelig tilfredsstillende måte. Ølen blir fort glemt og gulvet føles ikke klissete lenger, det er vel kanskje sånn alle gulv føles? Kanskje vi alle egentlig sitter litt fast i bakken? Det er enda godt noen mistet drinken sin akkurat her, hvis ikke hadde denne rastløse gleden løftet han opp fra gulvet. Han kunne jo risikere å plutselig sveve over hodene på denne klamme og blinkende folkemengden.