Én fremtid?

"Du kan aldri vite når du møter på en fire meter lang kongekobra."


Jeg er en planlegger. Noe av det beste jeg vet er å sitte med notatbok og skrive ned hva jeg skal gjøre i fremtiden og hvordan jeg skal gjøre det. Har jeg et ledig øyeblikk setter jeg meg ved spisebordet og søker etter mulige planer for fremtiden. Spisebordet står i den første leiligheten jeg skulle bo i uten foreldrene mine. Den leiligheten befinner seg i Pondicherry, India. Det var ikke planlagt. Det var hvertfall ikke lenge planlagt. Jeg fikk aldri planlagt det så nøye heller.

Jeg hadde aldri trodd at hverdagen min skulle bli sånn den er nå; at trafikkaoset på vei til butikken skulle være grunnet en gatevandrende ku, at dansetimene plutselig skulle dreie seg rundt Bollywood, at det å kunne lage mehndi (hennatatoveringer) skulle være naturlig å lære seg eller at det fineste det går an å ha på seg er et seks meter langt stoff som skal festes på en bestemt måte rundt kroppen. Dette var ikke planen. Planen var å reise til Storbritannia og bli skribent. 

Jeg har lært at jeg har tid. Jeg har tid til å se solen stå opp over Bengalbukta, tid til å drikke kokosnøttvann med sugerør ut av kokosnøtten, tid til å bli lokalkjent i en by på et annet kontinent, tid til å meditere til hellige lyder og masse tid til å la verden overraske meg.

En vet aldri helt nøyaktig hva som kommer til å skje. Derfor er det like greit å være åpen for overraskelser. Før du vet ordet av det befinner du deg i huset til en franskmann midt ute i jungelen, og når du går rundt i bakgråden hans for å beundre fargene og dyrene får du beskjed om å passe på hvor du tråkker. Du kan aldri vite når du møter på en fire meter lang kongekobra.
"Hva gjorde du da du så den?"
"Jeg løp."

Det er også tid til å dra ut i jungelen sent på natten og møte på tolv ville elefanter.

Alle listene med planer og alle beskrivelsene av hvordan de skal fullføres ligger fortsatt i notatbøker rundt om kring. De blir fler og fler, noen motsier hverandre og noen utfyller hverandre. De er så godt som uberørte alle sammen. Det hender at jeg gir opp planleggingen fordi det er for mye å gjøre. Listene renner over og jeg går isteden ut døra uten å vite hvilken retning jeg går. Da en muslimsk mann fra Kashmir med et litt alternativt religiøst syn leste hånden min da vi spiste middag på gulvet hans sa "du tenker mye, men glemmer det etterpå", klarte jeg ikke å skjønne helt hva han mente. Men så går det jo an å tolke det sånn man vil.

Så er jeg kanskje ikke er en planlegger likevel. Kanskje jeg bare er drømmende; sitter og planlegger en fantasi om en framtidsplan. 
"Hva skal du gjøre etter jul, Sandra?"
"Jeg tror jeg skal til Taiwan."
"Hvor lenge da?"
"Det lurer jeg også på."