En historie; å søke hjelp

Jeg er tretten år og jeg står gråtkvalt i stua og spør foreldrene mine om jeg kan få gå til psykolog. Det renner over og jeg vet ikke lenger hvor jeg skal gjøre av følelsene mine. De siste ukene har jeg grått meg i søvn hver natt og den eneste forklaringen jeg klarer å få frem er at jeg føler meg ensom. Hver dag når jeg kommer hjem fra skolen er jeg helt utmattet og noen ganger klarer ikke tårene å vente med å falle til jeg har kommet meg inn døra. Det må være noe galt med meg. Jeg må jo være gal. Psykologer er til for å hjelpe gale mennesker og få dem til å bli litt mindre gale. Det er dét jeg trenger. Om det ikke funker, legg meg inn på psykiatrisk avdeling for det her klarer jeg ikke lenger.

Bilturen til den første psykologen er lagret i hodet mitt i form av en dramatisk filmtrailer. Hun var ei dame med langt grått hår og klær hun mest sannsynlig hadde sydd selv av gamle gardiner. Kontoret hennes, som var i kjelleren der hun bodde, var hvitt og hadde utsikt over hele byen. Det luktet urter i hele rommet fordi hun drakk en merkelig urtedrikk som tydeligvis helbreder hva enn som feiler en. Jeg takket nei til den grønne urtegrøten hver gang. Jeg er en person som tenker veldig nøye gjennom det meste, og visste derfor hva jeg hadde lyst til å snakke med henne om. Da jeg var ferdig med mitt første resonnement, som jeg hadde tenkt nøye gjennom opp den bratte bakken på vei til huset hennes, nikket hun og spurte hvilken farge jeg hadde på avføringen min. Det var her jeg skjønte at dette kanskje ikke var en sånn psykolog jeg ville ha. Men jeg kom likevel tilbake et par ganger til. Det eneste jeg fikk ut av disse timene var en oversikt over hvor lenge jeg kunne holde pusten, at jeg hadde normalt blodtrykk, at jeg burde drikke mer vann og at jeg burde spise meierismør istedenfor det hun kalte 'tullesmør'.

Jeg husker at jeg ikke turte å gå til psykolog en stund. Jeg var redd for at noen skulle ta blodprøve av meg for å finne ut av følelsene mine. Blodprøver var den store skrekken for meg. Forrige gang jeg hadde tatt blodprøve tok de så mye blod at jeg måtte bli spent fast på en benk og hengt opp-ned for å få blod til hodet. Faren min og jeg dro til ei dame som driver med alternativ medisin. Hun må ha en naturlig forståelse av mennesker, for alt hun sa og gjorde traff meg rett i hjertet og tårene rant så mye at hettegenseren min hadde rukket å få våte flekker etter femten minutter inne på kontoret hennes. Jeg tror ikke det har så mye å si hva tittelen din er når det gjelder å få noen til å føle seg bedre. For selv om jeg fortsatt hadde en ubeskrivelig ensomhetsfølelse, klarte jeg å smile igjen.

Da jeg startet på videregående turte jeg å gå til psykolog igjen. Mest fordi jeg måtte, men også fordi jeg skjønte at det å ta blodprøver ikke er noe en er nødt til å gjøre hos psykologen. Det enkleste var å ta kontakt med skolepsykologen. Det var gratis, det var nærme og noen ganger fikk jeg fri fra skolen for å gå dit. Den første tiden var det helt fantastisk. Jeg fikk pratet ut om alt og jeg følte at det var noen som forstod. Etter en stund begynte vi å jobbe målrettet mot at jeg skulle bli frisk. Jeg fikk lov til å lese i psykologibøkene hennes om forskjellige behandlingsmetoder og jeg følte meg smart som skjønte det vitenskaplige bak det vi drev med. En dag fortalte hun meg at jeg hadde overskredet antallet timer som var lov til å ha i løpet av et halvår hos en skolepsykolog. Men det ble til vår lille hemmelighet at jeg fikk være der mer istedenfor å bli sendt videre til det offentlige systemet. Hun var fascinert av meg, sa hun, og hun hadde lyst til å gjøre meg frisk. Jeg begynte å føle meg som et eksperiment.

​De neste månedene gikk jeg ikke til henne for min egen del, men for hennes del. Hun begynte å spørre meg om jeg hadde hatt selvmordstanker i det siste, noe jeg aldri hadde sagt noe om til henne før. Ved flere anledninger sa hun at jeg var for syk til å være på skolen og sendte meg hjem. Da jeg kom hjem klarte jeg ikke å dra på skolen før det hadde gått en uke. Hun gjorde avtaler med lærerne mine om at jeg skulle få slippe å ta prøver om jeg ikke var frisk nok til å ta dem, og jeg skulle få lov til å gå ut av klasserommet når jeg trengte det. Noen av disse tiltakene var til hjelp for meg, men jeg har klart å se i ettertid at den dama gjorde meg ti ganger sykere enn det jeg egentlig var. Hun fikk meg nesten til å la være å feire jul med familien, for det var jeg alt for syk til å klare.

Etter den julen slo jeg opp med skolepsykologen. Jeg bestemte meg for at jeg klarte meg bedre på egenhånd. Jeg begynte å bruke alle pengene mine på konserter. Hver måned var det nye konserter å se fram til. Jeg oppdaget at oppturene var såpass dyrebare at det var verdt å kjempe seg gjennom nedturene for å nå dem. Da våren kom anså jeg meg selv som frisk. Jeg hadde klart å snu tankegangen min og fant en måte å få motivasjon i hverdagen. Ikke bare på grunn av konsertopplevelsene, men også på grunn av alle de fine tingene jeg opplevde da jeg klarte å gå ut døra. Litt lenger utpå våren skrantet det litt igjen, men jeg klarte meg gjennom sommeren og holdt meg på beina.

Den tredje psykologen min var en mann. Vi fikk kjempegod kjemi, han var lett å prate med og jeg følte at jeg kunne stole på han. Han var ganske ung og klesstilen hans var dratt rett ut av et motemagasin. Etter prøvetimen fikk jeg beskjed om å tenke på om jeg ville gå dit. Jeg tenkte i et par uker og spurte moren min om hun kunne si ifra om at jeg ville gå til han. Selvfølgelig turte jeg ikke å ta kontakt med han selv, det er jo en ting foreldre må gjøre. Tilbakemeldingen jeg fikk var at han ikke var ledig før om noen måneder. Selvfølgelig hadde han alt for mye å gjøre, han var jo bare den beste psykologen i verden. Den beste jeg hadde hatt fram til da, i alle fall. Jeg fikk egentlig aldri vite om han egentlig var så god som jeg hadde fått inntrykk av. Men jeg møtte på han et par ganger utenfor kontoret hans og han var fortsatt like rolig og hadde fortsatt like pene klær.

Han anbefalte en annen psykolog som delte kontor med han. Jeg var litt skeptisk men bestemte meg for å gi denne nye damen en sjanse. Alle andre damene jeg hadde gått til var galere enn meg, så jeg ble ganske lettet da det viste seg at dette var den rette. Jeg fortalte henne alt jeg hadde fortalt de tidligere psykologene, samt hva de andre psykologene hadde sagt. Jeg gravde opp alle de gamle tingene jeg tenkte var grunnene til at jeg følte det som jeg gjorde. Da jeg ikke hadde flere innøvde taler begynte hun å trekke fram andre samtaleemner. Jeg husker ikke helt hva vi pratet om, men jeg klarte etterhvert ikke å prate fordi jeg gråt så mye. Hun satt og så på meg i noen minutter før hun sa "Dette er første gangen jeg har sett deg gråte.". Jeg begynte å skrive brev til folk jeg kjente. Jeg skrev hva jeg hadde lyst til å si til dem, hva jeg følte og hvorfor jeg ikke har klart å fortelle dem dette før. Ingen av brevene ble sendt, men noen av dem leste jeg høyt for psykologen. Hun hjalp meg med å kunne gå videre, la vanskelighetene som har vært være og gå videre.

Nå er jeg tjue år og jeg vet at det er helt greit å gå til psykolog og at en ikke trenger å være gal for å få hjelp. Jeg har klart å komme meg helt til universitetet og jeg planlegger fortsatt konsertopplevelser for livsmotivasjon. Jeg har ikke fortrengt vanskelighetene, og har heller ingen intensjon om å gjøre det. Alle har tøffe dager, og ingen burde føle seg alene om det. De vonde minnene er fortsatt der, men jeg lar meg selv glede meg over at livet er det som skjer fra og med nå. Selv om noen dager fortsatt er vanskelige kan jeg glede meg over fremtiden. Fremtiden kan være skummel å tenke på noen ganger, men det føles også trygt å tenke på at den er der.

Det er viktig å føle seg trygg. En psykolog er en som skal håndtere deg når du er på ditt mest sårbare, derfor er det viktig at det er en du stoler på. Å finne en psykolog er en prosess som kan være veldig tung. At det er en tung prosess burde likevel ikke hindre deg i å søke hjelp. Det er viktig å søke hjelp, og det er viktig at det er du som bestemmer hvem som skal få slippe inn i hodet ditt. Om du ikke føler kjemien med den psykologen du blir tildelt er det ingen skam å bytte. Det kan være mye ventetid for å få henvisning til psykolog, men det er i mange tilfeller bedre å sette seg på den ventelista istedenfor å føle at ingen kan hjelpe deg. Det er noen som kan hjelpe deg. Det er noen som kan hjelpe deg til det punktet hvor du klarer å hjelpe deg selv. Jeg har ikke fasiten på hvordan alle skal klare å finne den beste hjelpen. Men å finne en psykolog som forstod meg isteden for å bøye meg etter psykologene endte opp med å være fasit for meg.