Ferie i Alappuzha

"Dette er et sted hvor støy er et fremmedord, solnedgangen er som et selvmalende maleri og ørnene flokker seg rundt fiskebåter."

Dette er et sted hvor støy er et fremmedord, solnedgangen er som et selvmalende maleri og ørnene flokker seg rundt fiskebåter. Vi bodde i idylliske omgivelser hos en familie som driver en liten gård med gjestehus. Husene bestod av to rom; et stort soverom med vinduer ut mot vannet og et bad hvor man dusjet under åpen himmel, kun skjermet av kokosnøttpalmene. Da det regnet var det ikke mye vits i å skru på dusjen.
Hver dag fikk vi tradisjonell mat servert hvor dagens fangst fra fiskerbåten alltid var inkludert. Familien bestod av tanter, onkler, mødre, fedre, besteforeldre og en gruppe barn som gjerne slo av en prat og ble med på festlighetene. Vi følte oss veldig velkomne og det stakk litt i hjertet den siste dagen da vi satte oss inn i tuk-tukene med sekkene på fanget. 

I vannkanten rett utenfor rommene våre var det en fortøyd båt vi fikk bruke så mye vi ville. Da vi tok en tur rundt i kanalene i området var det flere i landsbyene som kom løpende for å hilse på. Siden vi for det meste har lært oss tamilske høflighetsfraser, i og med at vi bor sør-øst i India, visste vi ikke hvordan vi skulle hilse på folk i sør-vest. Men "hello" fungerte bra det også.

"Do you have a pen?"
"A pen?"
"Yes. A pen."

Hvorfor så mange var interessert i å få penner er fortsatt et stort og ubesvart spørsmål for oss. Men gleden var stor for jenta som kom ut mellom trærne da hun ble tildelt en penn og kunne gå tilbake og være én penn rikere.

I midten av semesteret får studentene ved Kulturstudier India en langhelg. I den anledning var vi fjorten studenter som pakket sekkene og tok nattbussen mot Alappuzha i Tamil Nadus nabostat Kerala. Etter å ha hatt helgeturer bestående av få dager med mye aktivitet, spenning og noe dramatikk var en lengere tur til the backwaters i Kerala. Selv om dette var en roligere og mer ferieaktig tur ble det ingen mangel på opplevelser.
Etter å ha reist med buss i over et halvt døgn kom vi endelig fram til stedet vi skulle bo de neste dagene. I og med at jeg ikke visste helt hva jeg skulle gjøre i langhelgen, og spurte om å være med på denne turen i siste liten, hadde jeg ikke gjort så mye research på stedet vi skulle til. Jeg hadde ingen forventninger, men jeg er overbevist om at jeg hadde blitt positivt overrasket selv om jeg visste noe om stedet før jeg kom dit.

"Are you finished? I am falling out of the boat!"
"Finished!"
Tack så mycket, Ingrid, for at du poserte på båtbildet."

En dag dro vi også inn til Kochin, som er en by 23km nord for Alappuzha. Jeg kunne ønske vi hadde hatt tid til å være der en dag til for det var så mye å se! Det var kunst overalt, og spesielt mye gatekunst. Det skal også være fine strender der, noe vi ikke fikk tid til å utforske. Vi forelsket oss i de tibetanske butikkene og brukte mye tid på å se på alt det vakre håndverket. Tibet må nok bli et av reisemålene mine i nær fremtid, det virker som det er nok et interessant land (og de lager fine ting der).

En av de tingene jeg ble mest overrasket over av å være i Kochin var alle de hvite menneskene! Det høres kanskje rart ut at man blir overrasket over noens hudfarge, men etter å ha vært vant til å bli stirra på og blitt spurt om å bli tatt bilde av fordi man er en av de få hvite menneskene i området ble jeg nesten sjokkert over å se så mye lys hud. Kochin er et veldig populært reisemål og vi møtte flere backpackere i byen. Inne på et par kafeer var det til og med 95% folk fra vestenland. Selv om lokale Indere generelt er veldig gjestfrie og hyggelige er det også fint å møte på folk som er i samme situasjon som en selv. Tilfeldigvis møter man en på gaten som har reist like langt som en selv og er like overveldet av den nye kulturen som du er, enten om den andre er fra Europa, Amerika, Asia eller andre steder i India for den saks skyld, er situasjonen ofte like spennende og ny.