Fred og ro i mangroveskogen

Det er så mye å se i India. Selvfølgelig er det mye å se, det er et land på 3 287 590 km2! Men virkelig, jeg blir så overveldet at jeg bokstavlig talt ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg har et visst antall dager å bruke på reiser. Hvor skal jeg dra? Jeg vil se alt!

Forrige helg var vi en gruppe på seks jenter som tok oss turen til busstasjonen i Pondicherry og satte oss på bussen til Chidambaram. Det fristet å ta en liten tur vekk fra trafikkstøy og høye bygninger. Derfor booket vi hotellrom på et hotell i Pichavaram, rett utenfor Chidambaram. Internett hadde informert om at dette stedet som kun ligger to timer unna Pondy har en mangroveskog hvor man kan bli med på en rolig og guidet båttur. Etter en busstur som egentlig skulle vare én time og tjuefem minutter, med fotoglade menn, tillitsfulle mødre og fantastisk bollywoodmusikk i høytalerne kom vi fram til en ny busstasjon. Heldig for oss hadde eieren av hotellet mulighet til å møte oss på et av de andre hotellene han drev i byen. Han ringte etter tuk-tuk for oss og vi kjørte langt om lenge i mørket gjennom landsbyer og langs store åkre og beitemarker. 

Da vi bestilte hotellrom ble vi også spurt om vi ville ha middag på hotellet og om hva vi ville ha å spise. Det var tydelig at det ikke var så veldig mange som bodde der i denne perioden. Alle som jobbet på hotellet kom ut på trappa og tok oss i mot, de kunne også informere om at maten snart var klar og at vi kunne sette fra oss tingene våre på rommene først. Etter et par dramatiske hendelser, hvor edderkopper var innvolvert, fikk vi servert middag på takterrassen. Det var så stille at det føltes som vi hadde på hørselsvern! Ganske uvant å ikke ha annen bakgrunnsstøy enn gresshopper og fugler. Det var også bursdagen min den dagen, og som den naturglade personen jeg er, kunne jeg ikke ønsket meg å tilbringe den noe annet sted enn ved en mangroveskog i Sør-India. Det skal sies at det ikke var et hotell med fem stjerner og spa-avdeling, men det hadde jeg heller ikke forventet. Vi hadde en veldig hyggelig bursdagsmiddag med masse latter og herlige misforståelser i kommunikasjonen vår med servitøren.
Målet vårt var å få se solen stå opp over mangroveskogen. Det fikk vi også; vekkerklokka var satt på klokken 05:00 og 05:30 hadde vi avtalt med guiden å dra ut på tur. Vi var ganske trøtte og slørete i blikket der vi stod på brygga og ble tildelt redningsvester. Det viste seg at vannet kun rakk så vidt til låret for det meste, så redningsvestene ble brukt som sitteunderlag store deler av turen.
Ute på vannet ble vi møtt av vinkende fiskere som hadde stått opp før sola for å hente inn dagens fangst. Etter å ha beundret soloppgangen fra båten som ble plassert et godt stykke unna selve skogen ble vi tatt med til en øy som for det meste bestod av strand og noen busker. Guiden vår fortalte at vi skulle dra å se på en landsby, noe som ikke gav helt mening for oss da vi gikk i land på den tomme stranda.

Da vi gitt ut av øyas vegetasjon og ut på stranda var det lettere å skjønne hva guiden hadde fortalt oss. For ti år siden hadde det vært en landsby der. Men etter tsunamien i desember 2004 har det for det meste bodd sandkrabber og kråker på øya. Mesteparten av palmetrærne var knekt tvers av og ikke vokst opp igjen i løpet av de siste ti årene. Vi kunne se stolper, som tidligere har ført strømkabler over øya, stå igjen rustne og slitene. Det var ganske surrealistisk å tenke at denne stranda som ved første øyekast kan virke som en paradisstrand egentlig er en landsby jevnet med jorden. Her har det levd et helt samfunn. Det er ikke lenge siden heller, og nå er det så godt som forlatt.

Båtturen videre gikk nærmere mangroveskogen. Jeg var alt for ivrig med å ta bilder tidlig på turen, så batteriet på kameraet mitt døde ut. Derfor møtte jeg nøye meg med iPhonekamera (som forresten er overraskende bra, hvem hadde trodd det?). Jeg har mistet tellinga på hvor mange ganger "Life of Pi" har blitt referert til mens jeg har vært her. Jeg har vært ganske flink til å gjøre det selv, det er ofte en eller annen lokal person som nevner det eller så står det på et skilt ett eller annet sted. Men jeg skal i alle fall nevne Yann Martel sin histore nok en gang. Jeg måtte tenke på den livsfarlige øya Pi går i land på da jeg så mangrovetrærne. Dette er trær som har tilpasset seg å vokse i vannet. Røttene på trærne vokser ikke opp fra bakken, men fra trekronen og ned i vannet. Vi fikk også bli med båten gjennom en tunell gjennom skogen og sett ordentlig hvordan røttene vokste nedover mot vannet. Men jeg tror ikke at disse trærne er kjøttetende og farlige akkurat som i boka og filmen. Vi så heller ingen surikater; bare en god del fugler.

Dette var en veldig flott tur, og absolutt ikke mitt siste møte med Indisk natur. Takk for turen, jenter!