Du fortalte om gåturer på sommerkvelder og om tanker ingen andre fikk høre. Vi sov ikke da natten kom. Nattestid var ikke som annen tid. Den gikk forbi i rykk og napp, i bølger, alt for fort og ikke i det hele tatt. Vi omfavnet hverandre i mørket. Du trengte meg bare etter solen gikk ned. Da solen gikk opp gikk du ut, uten et ord. Jeg så ryggen din da du dro, den var vendt mot meg hele veien ut. Du så meg ikke der jeg satt i vinduskarmen med kaffekoppen i den ene hånden og sigaretten i den andre, med blikket vendt ut mot gatene for å se om du så deg tilbake. Ryggen din forsvant rundt hjørnet og sigaretten brant meg på fingertuppene. Om du visste at jeg trengte deg i dagslys, hadde du blitt? Jeg turte aldri å spørre. Jeg ville heller miste deg hver morgen enn å miste deg for alltid. De skjønnlitterære tekstene mine samles her.
0 Comments
Leave a Reply. |
|