sandra vic
  • forside
  • Prosjekter
    • Kroppen min
  • portrett
  • Om meg

JEG KOMMER SNART TILBAKE

12/6/2017

7 Comments

 
Bilde
Jeg kjenner meg ikke igjen. Ikke i bøkene jeg leser, ikke i seriene jeg ser på, ikke i musikken jeg hører på eller i menneskene jeg omgås med. Jeg føler at jeg er fastlåst, at jeg blir hindret i å komme ut til resten av verden. Overbevist om at ingen kjenner seg igjen i meg heller ligger jeg her på den femtende timen. Det virker helt umulig for meg å anerkjenne omgivelsene mine, derfor blir jeg liggende og prøver å anerkjenne at jeg i det hele tatt klarer å tenke. Når jeg omsider klarer å forme hele tanker er det gjerne spørsmål som dukker opp først. Hvorfor har jeg det sånn? Hvorfor ligger jeg bare her? Hvorfor er det dag nå, egentlig? Hvorfor klarer jeg ingenting? Lever jeg fortsatt? Når tankespinnet er kommet godt i gang, kommer anklagene. Det er min feil at jeg har det vondt. Det er min feil at han ikke sa hei til meg forrige uke. Jeg må slutte å la være å si ting fordi jeg er redd for at det skal høres dumt ut, også må jeg slutte å si så jævlig mye dumt som gjør at jeg ender opp med å ligge her alene. Min egen irrasjonalitet er usynlig for meg. Hvorfor er det så fint vær ute? Faen.

​Jeg kjenner meg ikke igjen i mine egne ambisjoner. Likevel beholder jeg dem, har dem i nærheten og lar dem slå meg hardt i hodet hver gang jeg våger å se bort på dem. De er alle tingene jeg ikke klarte. De er alle tingene jeg vil gjøre, men forteller meg selv at jeg ikke klarer. De er alle menneskene jeg vil bli kjent med, men som jeg ender opp med å gjemme meg for. Jeg gjemmer meg her mellom dyna og det krøllete lakenet som er blitt en del av kroppen min. Jeg sverger på at det er noe som presser brystet mitt ned i madrassen på pur faenskap. Jeg kjemper for å få luft ned i lungene og prøver å holde øynene åpne ved å se på den lysende mobilskjermen. Er det noen der ute?

​Jeg kjenner meg ikke igjen i bildene jeg legger ut på instagram. Jeg som er så opptatt av ærlighet, som pleier å være så bestemt på at vi må vise det som er ekte. At vi må vise som ikke er vakkert å se på også. De gangene jeg klarer å gå ut og omgås andre mennesker smører jeg et jævla motivasjonssitat i panna. Vi må åpne oss mer og tørre å ta av maskene, sier jeg. Det er verden som er ødelagt, sier jeg. Så går jeg hjem og låser meg inne. Jeg vil ikke slippe noen inn. Samtidig spør jeg universet hvorfor det ikke er noen her med meg.

Innenfor disse fire veggene tenker jeg at om jeg våger å gå ut av senga må jeg gå forbi speilet. Separert fra det krøllete lakenet står jeg og ser på mitt eget speilbilde. Jeg kjenner meg ikke igjen der heller. Ikke i de slitene øynene eller de krumme skuldrene. Speilet skremmer meg fordi der ser jeg ikke en ødelagt verden, jeg ser et ødelagt menneske. Jeg som pleier å si at mennesker ikke er ødelagte, at vi bare trenger muligheten til å få satt ting på plass igjen. Jeg begynner å tvile på mine egne holdninger og meninger. Barbent står jeg foran en skikkelse som ser på meg med et tomt blikk. Jeg liker ingenting av det jeg ser. Bortsett fra én ting: jeg ser et menneske som står oppreist. Selv om knærne skjelver og føttene er kalde står jeg oppreist. Jeg drister meg til å kaste et blikk på ambisjonene mine, lukker fort øynene, holder pusten og venter på slaget. Slaget og hodepinen kommer ikke. Jeg puster ut, går bort til vinduet og slipper sola inn.

Dette er ikke meg. Jeg kommer snart tilbake.
Flere korttekster her.
7 Comments
Maren Dybvik
12/6/2017 09:10:00 pm

<3 Glad i deg forever <3

Reply
Anonym
12/6/2017 10:04:23 pm

Håper du finner deg selv og at alt ordner seg ❤

Reply
K
12/6/2017 10:59:17 pm

❤️❤️❤️

Reply
Ragnhild
13/6/2017 12:35:47 am

Så vonde tanker formulert på en så god måte... Glad i deg Sandra.

Reply
Sandra Victoria link
13/6/2017 08:23:07 pm

Kjære folkens. 

Tusen hjertelig takk for all omsorgen dere har vist i alle kommentarene og meldingene dere har skrevet til meg det siste døgnet. Det er overveldende at så mange har lest og at teksten har gjort inntrykk på mange av dere. 
Da jeg postet teksten var planen å gi slipp på den og la den leve sitt eget liv, som jeg gjør med de andre tekstene mine, men jeg fikk nå en trang til å forklare og fortelle. 

Mange sender meg meldinger hvor de forteller at de kjenner seg igjen og at jeg må ha tro på at det blir bedre. Dere er så gode. Dere har helt rett. Det vet jeg veldig godt. Det er akkurat det jeg vil formidle når jeg skriver om dette vanskelige temaet. Det her er ikke første gangen jeg har skrevet om psykiske plager, men det er kanskje den mørkeste og tyngste teksten jeg har skrevet om det. Derfor forstår jeg reaksjonene deres, og jeg takker dere for det, selv om jeg også får en trang til å fortelle dere at dette ikke er en tekst jeg skrev kun om meg selv. Teksten er absolutt skrevet med tanke på egne opplevelser, men mest for å skildre en tilstand så mange av oss dessverre havner i en eller flere ganger i løpet av livet. Jeg har ikke funnet så mange tekster som skildrer dette på denne måten, og følte behovet for å skrive det selv. Det at jeg setter ord på disse tingene, og deler det så alle kan se, er min måte å ikke bare hjelpe meg selv, men også andre.

Det er blitt mer fokus på meg enn jeg hadde sett for meg. Jeg vil ikke distansere meg helt fra min egen tekst, men jeg vil understreke at selv om teksten er relevant for meg er det ikke bare meg selv jeg skriver om. Solen som slippes inn og mennesket som står oppreist og ser ut fra speilet er starten på slutten av sykdom og veien til en ny start som frisk.

Denne teksten er ikke et rop om hjelp fra meg, den er ment som en hjelp for de som trenger det og de som ønsker å forstå. Det er viktig å kunne kjenne seg igjen, og det er viktig å sette seg inn i noe man ikke kjenner seg igjen i.

Igjen, tusen takk for fine og rørende ord. Jeg har grått mange gledestårer på grunn av dere.

Hjertelig hilsen meg, som ser bedringens vei som den eneste veien.

Reply
Kristine link
13/6/2017 08:33:05 pm

Wow. Fint at du deler slike tanker. Det trengs, for du er ikke den eneste med sånne dager..

Reply
Runa
15/6/2017 06:23:41 pm

Når kommer du " hjem " ? Kom for en prat, jeg har vært i dette landet før, dette landet du er i nå. Stooooor klem.

Reply



Leave a Reply.

@sandravic
Holst Kunst og Kommunikasjon
Org.nr.: 920 749 135
E-post: post@sandravic.com
© Sandra Victoria S. Holst 2022
​Powered by Weebly
  • forside
  • Prosjekter
    • Kroppen min
  • portrett
  • Om meg