Litt som en film, liksom

Du vet de filmene hvor man følger to personers liv? To personer som ikke har møtt hverandre, men veksler brev. De forteller hverandre om store og små hendelser, og om deres ærligste følelser. Disse filmene bygger selvfølgelig opp til det øyeblikket disse personene møter hverandre for første gang. Det kan enten være en fantastisk opplevelse eller en katastrofe. Det er jo vanligvis det første alternativet da. Du vet de filmene? Jeg klarer ikke å nevne noen av de filmenes navn, for jeg har ikke sett så mange av dem. Tror jeg så én av de da jeg var åtte. Uansett. Jeg føler at jeg lever en sånn en akkurat nå.

Det er viktig å legge ut lyse og fine bilder i blogginnlegg.

I skrivende stund sitter jeg på Dubai Airport og drikker vann fra de franske alpene. For første gang i hele mitt liv har jeg flydd uten reisefølge. Jeg tror jeg er stolt over det. Men jeg har en tendens til å være helt rolig, egentlig ganske følelsesløs, i situasjoner som burde være stressende. Flyturen skulle vare i underkant av syv timer, men til pilotens store fortvilelse varte den noe lenger. Det gikk bra for meg, da jeg kunne se på både Frankenstein og Dracula.
Da mamma kjørte meg til flyplassen sa hun "da går enda en av drømmene dine i oppfyllelse, Sandra. Du skal faktisk til Taiwan". Eller hun sa ikke Sandra, hun sa jenta mi, men jeg skal jo høres litt voksen ut på bloggen. Da jeg sendte henne melding fra India og sa at jeg skulle til Taiwan også tvilte hun ganske mye på at det kom til å skje. Det kan ha noe å gjøre med at jeg også sa at jeg skulle jobbe som fruktsanker og risplukker. Det fikk jeg ikke til likevel. Men så var ikke det grunnen til at jeg ville til den lille øya utenfor Kina. Planene ble lagt i samarbeid med brevvennen min som bor der. Jeg var litt i tvil om at det kom til å gå jeg også. Men da jeg kom hjem jobbet jeg opp nok penger og nå sitter jeg alene i Dubai, de forente arabiske emirater, Midtøsten. Om to timer er jeg på vei til Taipei.

Det har gått opp for meg at det jeg gjør nå kommer til å bli en historie jeg forteller til barnebarna mine. Jeg tror jeg kunne fått barnebarn bare for å kunne fortelle historien. Neida. Jeg kan plage noen andres barnebarn med det også. Eller fremmede barn på butikken. Uansett hvilke barn jeg forteller om det til, kommer det til å være et eventyr om den gangen jeg reiste alene til andre siden av verden for å møte en person jeg aldri hadde møtt, til tross for flere års vennskap. Jeg vet ikke hvordan stemmen hennes høres ut, men hun har fortalt meg om tankene og livet hennes. Jeg vet ikke hvordan latteren hennes er men vi har ledd sammen uttallige ganger. Dette begynner å høres ut som en ganske klein klisjé. Det kan hende hun legger dette blogginnlegget inn i Google Translate, og det kunne vært veldig kleint men så er det ikke det. På samme måte som jeg burde være nervøs for å møte henne, men jeg er ikke det. For vi kjenner hverandre jo. Vi kjenner hverandre faktisk skikkelig godt.

Jeg tror de som jobber på flyplasscaféen lurer på om jeg skal kjøpe noe mer snart. Er sikkert slitsomt å jobbe på café midt på natta. Jeg forteller meg selv at de tror jeg er en forfatter som skriver en ny bestselger. Men kan hende den gamle skolesekken min ødelegger inntrykket. Har sittet her i noen timer og kunne trengt en kaffe, men da får jeg ikke sove på flyet. Flyturen varer i omtrent åtte timer. Det vil si at om elleve timer kommer jeg til å bli hentet på flyplassen av Phoenix, brevvennen min, som jeg møtte på en nettside for folk som vi ha brevvenner. Jeg har hatt mange brevvenner før, men den brevvekslingen varte ikke så veldig lenge. Jeg kan ta på meg mye av skylda der, så om noen av mine tidligere brevvenner leser dette så vil jeg gjerne si unnskyld. Jeg husker ikke hvor lenge siden det var vi fant hverandre, Jeg vil egentlig også si unnskyld til Phoenix for at jeg ikke husker. Vi pleide å feire jubileene våre som brevvenner, og jeg vet at vi startet å skrive til hverandre i august, men jeg har kommet ut av tellinga. Det viktigste er at vi har skrevet med hverandre i noe jeg tror har vært våre mest turbulente år. Og jeg kan si med ganske stor sikkerhet at vi har funnet mye støtte i det å kunne tømme hjertene våre for hverandre når vi skulle trenge det. 
Nå er det boarding.