Mest av alt

Du er så lett å lese, sa hun og satte seg på sengekanten. Hva hun leste i meg kunne jeg ikke skjønne, jeg klarer ikke engang lese mitt eget speilbilde. Jeg sto der med blankt fjes og sa ikke et ord. Det var ikke det at jeg ikke prøvde, jeg skulle gjerne ha sagt alt jeg hadde tenkt på de siste dagene. Kanskje ukene. Vist henne hvor glad jeg var for at hun var der, inne på soverommet mitt, isteden for hvilket som helst annet sted hun sannsynligvis hadde passet bedre inn. Men der var hun og strøk hendene over det hvite sengeteppet mitt. Jeg satte meg ved siden av henne og plasserte en pute i fanget. Hun så på meg. Jeg følte jeg måtte si noe, men det var vel ikke nødvendig når jeg var så lett å lese uansett. Hun smilte lurt, analyserte ansiktet mitt som om hun kunne se alle uttrykkene det noen gang hadde hatt. Likevel er det noe ved deg jeg ikke klarer å finne ut av, fortsatte hun og strøk meg på kinnet. Jeg lukket øynene for å føle den myke hånden hennes bedre. Hun reiste seg brått opp, så seg rundt i rommet. Så gikk hun til den overfylte bokhylla og tok ut en bok. Hun spurte om jeg hadde lest den. Det hadde jeg ikke. Den var en av mange bøker jeg hadde plukket opp i den lille bokhandelen ved bussholdeplassen. Bussholdeplassen jeg alltid måtte vente en ekstra halvtime ved fordi jeg aldri rakk den bussen jeg burde ha tatt. 

Ventetiden brukte jeg på å finne bøker jeg ville lese en gang i fremtiden. Jeg glemte alltid å lese i de jeg hadde fra før. Dette må være en av mine favorittbøker, sa hun og viste meg det hvite omslaget. Men jeg tror jeg må lese den på nytt, for det var et par ting jeg ikke skjønte helt, sa hun og bladde opp på en tilfeldig side. Hun viste meg siden. Ellers er den ganske lettlest, du vil nok like den, sa hun og gikk grasiøst over gulvet og la boken på bordet ved siden av sengen. Tilbake på sengeteppet la hun seg på ryggen og så i taket. Fortell meg hva du er redd for, sa hun og lukket øynene. Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Hva jeg var redd for? Det var umulig å komme på noe. Det kunne bare bety at det var alt for mye, at jeg rett og slett ikke klarte å velge noe. Hele verden og ingenting surret rundt i hodet mitt på samme tid. Noe måtte jeg si. Livet, sa jeg. Og døden. Hun holdt øynene lukket, fuktet leppene med tungen. Kroppen min stivnet til. Hun trakk pusten for å si noe. Jeg holdt pusten mens jeg ventet, livredd for at hun skulle si det var dumme ting å være redd for. Jeg burde sagt noe annet. Faen. Hvorfor sier jeg aldri noe smart? Mange er redd for livet og døden, sa hun lavt. Hun tenkte seg om. Er du redd for meg? Jeg kjente et stikk i hjertet. 
​Ja, svarte jeg. ​Mest av alt.

Foto: Sanne Kalleberg / www.sannekalleberg.com