PERFEKT

Jeg går fram og tilbake på de knappe ti kvadratmeterne mine. Notatbøker er spredd utover rommet, skittentøyet har hopet seg opp og kaktusen ser ikke ut til å bli frisk selv om jeg har begynt å vanne den. Skjermspareren skrur seg på for femte gang; et bilde av en hvalhai i blått vann. Alt er blått nå. Det er jævlig kaldt. Det er kaldt og jeg har ikke skrevet et eneste ord. Febrilsk blar jeg tilbake i en av notatbøkene, den jeg vanligvis har  i veska, i håp om at en genial idé er skrevet på en av sidene. Ingen av ideene er bra nok. Jeg setter notatbøkene tilbake på hylla - og venter.

Ordet perfekt har jeg alltid plassert et godt stykke unna meg selv. På ungdomsskolen prøvde jeg å strekke meg etter det, men fant ganske fort ut at jeg ikke rakk bort. Da jeg på videregående og fikk komplimenter for det perfekte, lange og bølgete håret mitt klippet jeg det av med en sløv saks. Med hestehalen i hånda så jeg meg selv i speilet og bestemte meg for å gi faen. Siden det har håret mitt vært slitt, skulderlangt og stritt. Jeg innser nå at dette var mer et selvforsvar enn en innstilling, for jeg hadde likevel skyhøye forventninger til meg selv. Det siste jeg trengte var at andre skulle forvente ting av meg også. Jeg begynte å kalle meg perfeksjonist. Men ikke så noen hørte det, selvfølgelig. Mediene begynte å skrive om hvordan "generasjon prestasjon" streber etter det perfekte, og jeg prøvde å ikke anse meg selv som en av disse streberne. Hvem prøvde jeg å lure? Jeg ville at folk skulle tro jeg ga faen, men når det kom til stykket stresset jeg like mye som alle andre. Jeg ville prestere og jeg ville gjøre det uten perfekt-stempelet. Drømmen om det perfekte ble et mareritt. Selv om jeg ikke ville ha noe med det ordet å gjøre var det jo akkurat det jeg ville være. Perfekt uten å vise at jeg prøvde. Jeg fulgte med på alle andre i sidesynet og fant ut hva de hadde som ikke jeg hadde.

Det er ikke et alvorlig tilfelle av skrivesperre jeg har; det er prestasjonsangst. Jeg venter til jeg blir syk med å ta pause og lar heller være å prøve enn å feile. Jeg pleide å skrive for å forstå, formidle, fortelle og skape; men skapergleden forsvant et sted mellom karakterer og likerklikk. Det er flere der ute som har det sånn. La oss gi mer faen på ordentlig og ikke bare late som. Ikke la perfeksjonismen stå i veien for gleden av å utrette noe. Hvorfor se etter perfeksjon når vi kan finne lidenskap? Hvorfor se etter perfeksjon når vi kan finne utvikling? Det er ikke bare utdanning og sosiale medier vi prøver å perfeksjonere; vi vil ha perfekte liv også. Perfekt kropp, perfekt hud, perfekt hjem, perfekte venner, perfekte kjærlighetsforhold og perfekt jobb. Jobber vi mot et liv uten bevegelse? I et sånt liv hadde jeg fortsatt å vente med notatbøkene på hylla uten å skape noe som helst.

Jeg vil skape ting med sjel og forbedringspotensiale, for hva er egentlig så spennende med perfekt​?