Jeg har ikke noen erfaring med bussangst fra før av. Lørdagen etter jeg ble lagt inn på psykiatrisk sykehus skulle jeg ta bussen hjem for å spise middag og dra i en bursdag. Jeg hadde mye angst i kroppen fra før av, åpenbart fordi min generelle angst hadde nådd et høydepunkt, noe som ikke hjelper på situajonen. Jeg gikk på bussen med godt mot, men etter bare et par minutter begynte kroppen å riste mer og mer og jeg følte at all kontroll var borte. Det kom flere folk på bussen og jeg kjempet for å få nok luft. Først inn i munnen, så ned i halsen, men det rakk ikke helt ned til lungene. Jeg må av. Jeg må av. Jeg trykket på stopp tre stopp for tidlig. Jaja, det er ikke så langt å gå. Lang historie gjort litt kortere: Jeg tok taxi tilbake igjen. Jeg sa hvor jeg skulle og taxisjåføren spurte om jeg skulle på jobb. Ikke helt, sa jeg. Jeg er pasient der, så jeg skal dit for å ta en sovepille og forhåpentligvis ikke våkne før noen vekker meg til frokost. Han hadde ikke så mye svar på det annet enn et forståelsesfullt nikk og et spørsmål om jeg hadde familie i Trondheim. Han kjørte meg helt frem til døra selv om jeg sa det ikke var nødvendig og ventet på at jeg skulle komme meg trygt inn døra. Bra fyr.

Jeg våknet halv fem neste morgen. Gikk noen runder rundt på gulvet, sjekket sosiale medier for å forsikre meg om at det ikke var noe spennende som hadde skjedd der siden sist. Så la jeg meg og sov ti minutter av gangen helt til døra ble låst opp og jeg hørte en stemme si «God morgen, Sandra. Frokosten starter om ti minutter.» Jeg kunne sove en etappe til.

Her er et bilde av meg som sover og figuren som er mitt beste forsøk på å tegne depresjonen og angsten. Jeg sov ikke på ordentlig, noen måtte jo ta dette bildet og det ble fort meg:

Jeg trengte ikke ukulele hos kiropraktoren. Det hadde i grunn blitt en mer underholdende kiropraktortime, kanskje jeg tar den med neste gang. Grunnen til at den ble med på bussturen er at jeg gikk hjem for å hente den på vei tilbake. Psykologen sier det er viktig å gjøre ting som pleier å gjøre en glad selv om man føler at man har mistet evnen til å glede seg over ting. Verdt et forsøk. Try to find happiness in music when mental illness puts you in the hospital and your Zoloft tries to fix your feelings but takes them away from you for a while before you hopefully get them back in good condition after some time.

Jeg kjenner meg ikke igjen. Ikke i bøkene jeg leser, ikke i seriene jeg ser på, ikke i musikken jeg hører på eller i menneskene jeg omgås med. Jeg føler at jeg er fastlåst, at jeg blir hindret i å komme ut til resten av verden. Overbevist om at ingen kjenner seg igjen i meg heller ligger jeg her på den femtende timen. Det virker helt umulig for meg å anerkjenne omgivelsene mine, derfor blir jeg liggende og prøver å anerkjenne at jeg i det hele tatt klarer å tenke. Når jeg omsider klarer å forme hele tanker er det gjerne spørsmål som dukker opp først. Hvorfor har jeg det sånn? Hvorfor ligger jeg bare her? Hvorfor er det dag nå, egentlig? Hvorfor klarer jeg ingenting? Lever jeg fortsatt? Når tankespinnet er kommet godt i gang, kommer anklagene. Det er min feil at jeg har det vondt. Det er min feil at han ikke sa hei til meg forrige uke. Jeg må slutte å la være å si ting fordi jeg er redd for at det skal høres dumt ut, også må jeg slutte å si så jævlig mye dumt som gjør at jeg ender opp med å ligge her alene. Min egen irrasjonalitet er usynlig for meg. Hvorfor er det så fint vær ute? Faen.

​Jeg kjenner meg ikke igjen i mine egne ambisjoner. Likevel beholder jeg dem, har dem i nærheten og lar dem slå meg hardt i hodet hver gang jeg våger å se bort på dem. De er alle tingene jeg ikke klarte. De er alle tingene jeg vil gjøre, men forteller meg selv at jeg ikke klarer. De er alle menneskene jeg vil bli kjent med, men som jeg ender opp med å gjemme meg for. Jeg gjemmer meg her mellom dyna og det krøllete lakenet som er blitt en del av kroppen min. Jeg sverger på at det er noe som presser brystet mitt ned i madrassen på pur faenskap. Jeg kjemper for å få luft ned i lungene og prøver å holde øynene åpne ved å se på den lysende mobilskjermen. Er det noen der ute?

​Jeg kjenner meg ikke igjen i bildene jeg legger ut på instagram. Jeg som er så opptatt av ærlighet, som pleier å være så bestemt på at vi må vise det som er ekte. At vi må vise som ikke er vakkert å se på også. De gangene jeg klarer å gå ut og omgås andre mennesker smører jeg et jævla motivasjonssitat i panna. Vi må åpne oss mer og tørre å ta av maskene, sier jeg. Det er verden som er ødelagt, sier jeg. Så går jeg hjem og låser meg inne. Jeg vil ikke slippe noen inn. Samtidig spør jeg universet hvorfor det ikke er noen her med meg.

Innenfor disse fire veggene tenker jeg at om jeg våger å gå ut av senga må jeg gå forbi speilet. Separert fra det krøllete lakenet står jeg og ser på mitt eget speilbilde. Jeg kjenner meg ikke igjen der heller. Ikke i de slitene øynene eller de krumme skuldrene. Speilet skremmer meg fordi der ser jeg ikke en ødelagt verden, jeg ser et ødelagt menneske. Jeg som pleier å si at mennesker ikke er ødelagte, at vi bare trenger muligheten til å få satt ting på plass igjen. Jeg begynner å tvile på mine egne holdninger og meninger. Barbent står jeg foran en skikkelse som ser på meg med et tomt blikk. Jeg liker ingenting av det jeg ser. Bortsett fra én ting: jeg ser et menneske som står oppreist. Selv om knærne skjelver og føttene er kalde står jeg oppreist. Jeg drister meg til å kaste et blikk på ambisjonene mine, lukker fort øynene, holder pusten og venter på slaget. Slaget og hodepinen kommer ikke. Jeg puster ut, går bort til vinduet og slipper sola inn.

Dette er ikke meg. Jeg kommer snart tilbake.

Slik dunkende musikk har aldri vært hans greie. Han er den som rynker på nesa med en gang han hører noe som har vært i nærheten av VG-lista. Veldig sjelden hører han på noe som ble laget etter hans eget fødselsår. Det er alltid han som ødelegger spillelistekøen og setter AUX-kabelen inn i sin egen Samsung Galaxy. De andre gutta kan overleve Joy Division og Nirvana på vorset, men han kan faktisk ikke overleve enda en låt featuring Calvin Harris. Men så står han nå her, lysene gjør at den hvite t-skjorta med The Smiths logo lyser opp rommet og han føler en rastløs glede. Hvorfor har han det så fantastisk i slike forferdelige omgivelser? På et dansegulv dekket av blandevann, glasskår og mennesker han ikke har noe til overs for. Jeg burde ikke tatt den siste ølen, tenker han mens lysene blender og blinder han på en ufattelig tilfredsstillende måte. Ølen blir fort glemt og gulvet føles ikke klissete lenger, det er vel kanskje sånn alle gulv føles? Kanskje vi alle egentlig sitter litt fast i bakken? Det er enda godt noen mistet drinken sin akkurat her, hvis ikke hadde denne rastløse gleden løftet han opp fra gulvet. Han kunne jo risikere å plutselig sveve over hodene på denne klamme og blinkende folkemengden.