0 Comments
Her ute føles alt så uvirkelig. Ubetydelig. Det eneste som teller er de skiftende fargene på himmelen, den kalde luften i lungene og den glitrende grusen under tøyskoene. Ingen vet hvor jeg er hen, inkludert meg. Jeg mista retningssansen rundt det forrige gatehjørnet, så jeg går videre og håper neste gate også er en jeg ikke kjenner fra før. Når det er mørkt passerer tiden i en annen hastighet, derfor kan ingen vite hvor lenge jeg har vært her. Ingen kan vite at jeg har vandret rundt så lenge at kulden har frarøvet meg følelsen i tærne. De vet ikke at grunnen til at jeg går her er fordi jeg leter. Jeg leter under ukjente gatelykter etter den selvinnsikten jeg aldri har hatt. Den må jo være her et sted? Kanskje om jeg går lenge nok klarer jeg å finne ut hva jeg egentlig driver med. Sånn... på generell basis. Hva er det jeg gjør? Burde jeg egentlig skjerpe meg, eller har jeg et helt passe fornuftig liv? Hvorfor skjønner jeg ikke hva folk mener når de snakker til meg? Er det fordi jeg spacer ut annethvert minutt? Eller har jeg bare en usedvanlig dårlig evne til å lese folk?
Jeg prøver å sette meg på en benk nede ved vannet. Sett bort i fra damen og hunden som passerer på stien bak meg er det ingen andre her. Albuene skjelver ikke av kulde, men av rastløshet. Noe av det vanskeligste som finnes er å sitte stille uten å ha noe å fikle med. Derfor må jeg ta frem røykpakka jeg egentlig ikke skulle kjøpe på 7-eleven i helgen. Jeg har jo slutta å røyke. Likevel varmer lighteren opp det ellers så kalde bildet av den midtnorske fjorden. Jeg trekker den varme røyken inn i munnen og tenker at jeg er så jævlig dum. Og så lener jeg meg tilbake, ser på himmelen, trekker pusten og tenker at jeg burde slutte å kjefte så mye på meg selv. Jeg var jo tross alt på trening for to måneder siden. Det er i det minste litt styr på livet mitt. Her ute føles alt så fjernt. Dette er en pause fra livet. Jeg er ikke helt sikker på om jeg vil tilbake. Selv om jeg er femten minutter unna et nabolag hvor jeg kjenner folk i hvert kvartal føles det som jeg kan gjemme meg her for alltid. For en teit tanke. Jeg må jo hjem snart. Kulden begynner å bite i låra og jeg har ufattelig lav toleranse for minusgrader. Ikke har jeg råd til å flytte til en by ved middelhavet, og sosiale medier gjør det jo nærmest umulig å stenge ute alle jeg kjenner. Uansett hvor langt jeg flytter slipper jeg ikke unna. Ikke vil jeg stenge dem ute heller. Tror jeg. Kanskje bare nå. Kanskje bare litt. Egentlig er det meg selv jeg vil få en pause fra, men det er litt vanskelig. Jeg klarer ikke slutte å tenke på meg. Er alle andre like selvsentrerte som meg? Jeg går videre langs vannet i retning gatelyktene. Håper det er mer pasta i kjøkkenskapet.
 Det er stille.
Gatene er fulle av gråt, sirener og tomme ord. I stillheten holder vi for ører, med blikkene vendt ned fordi vi er redde for å møte blikk som sier "skal du ikke si noe?" |
