Refleksjoner på en søndag

Sommeren er ikke kommet til slutten enda, men jeg har allerede hatt følelsen av sensommer i et halvt år. Høsten er snart på vei og den er for mange av oss et større symbol på en ny start enn nyttår. Annenhver gang jeg våkner er jeg glad for å leve det rolige liv i Norge med gode gamle venner kun en kort reise unna. De andre morgenene skjønner jeg ikke hvorfor jeg ikke våkner opp i et vandrerhjem på andre siden av verden. Noen ganger er det så stille her at jeg hører min egen pust. Jeg venter på at noe skal skje. Selv om det burde holde å glede seg til høst og et nytt bosted klarer jeg ikke la være å ønske meg en annen nåtid. Det er ikke nok å bare ha noe å se fram til. 

​Sånn er det hvert eneste år på sensommeren, og jeg gjentar meg selv ved å skrive om det. Kanskje neste sommer vil bli uten langsomme avslutninger. Eller kanskje det er håp for denne sommeren? Det kan hende at det bare er starten og midten som går sakte.

​I slike sinnsstemninger vet jeg ikke helt hvordan det går an å takle livet. Jeg har følelsen av å være maktesløs og innflytelsesrik på samme tid. Tusen nye spørsmål dukker opp hver gang jeg lærer noe. Livet er Wonderland og vi har falt ned i kaninhullet alle sammen. Hver gang vi tar et nytt valg dukker det opp tusen nye veier som vi igjen må velge mellom. Jeg vil gå alle på en gang. Men samtidig vil jeg stå stille; la meg selv puste litt og sette pris på den veien jeg allerede står på.

​Eller... når jeg tenker meg om finnes det ikke veier. I alle fall ikke asfalterte veier. Livet er ufattelig ujevnt, forvirrende og skummelt. 

​Jeg tror det er greit å være litt redd. Det må det være; for jeg er redd hele tiden.