Tanker i lufta

​Jeg lasta ned en lydbok for å kunne drømme meg bort i en annen verden nå som jeg sitter på flyet. The Adventures of Huckleberry Finn. Jeg orka ikke høre ferdig kapittel to, jeg likte ikke fortellerstemmen. Jeg får finne en med en annen forteller senere. 
Det er helt svart ute. Den mørkeste dagen i året. Klokka er ikke en gang seks, enda lager gule lys mønster på den svarte bakken under oss. Noen av mønstrene er bundet sammen av lange lysstriper, som et kart som kun er leselig nå, når solen lyser opp andre siden av jordkloden. Jeg vet ikke hvilke byer vi svever over. Jeg lurer på om jeg har vært der. Kanskje jeg flyr over steder jeg har minner fra. Gode og dårlige minner. Eller kanskje minner som rett og slett bare er minner, verken gode eller dårlige. Kanskje det er steder jeg aldri har vært før. Kanskje steder jeg aldri kommer til å besøke, men jeg har sett det lysende nattkartet fra himmelen.

Glemte å ta bilde ut vinduet på flyet. Hehe. Jaja.

Flyvertinnen sier vi flyr over Hamar. Der har jeg vært, men bare på togstasjonen da jeg skulle ta tog videre til Trondheim en gang tidligere i år. Hadde jeg tatt toget nå hadde jeg hatt bedre samvittighet og spart verden for litt mer dritt.

Månen er gul, en ganske lignende gulfarge som nattkartet. Litt lysere, kanskje. Jeg kan ikke se den så godt lenger. Den smiler som Chershirekatten i bøkene om Alice; noen av mine favorittbøker. Kanskje jeg skal skrive en barnebok en gang. Jeg kan skrive den til kusinen min som er ett og et halvt år gammel. Jeg kan gi henne en Alice. Jeg håper hun kommer til å lese Lewis Carrol når hun lærer seg å lese.

Tenk så mange steder vi nesten har vært fordi vi har reist gjennom, over, under eller forbi. Tenk at det er noen som lever alle disse stedene. Vi lever helt andre steder. De stedene vi lever er det alltid noen andre vi lever sammen med. Om vi er det eneste mennesket på den plassen vil det alltid være andre vesner som lever der. Vi lever side om side uansett om vi anerkjenner det eller ikke. Vi etterligner hverandre. Mennesker etterligner i alle fall andre vesner. Sånn som lysene vi lager. Vi gjenskaper lyset som lages av naturens vesner og krefter. Likevel føler vi oss overlegne. Hvorfor det? Jeg fatter det ikke. Vi har satt oss selv på toppen av et hierarki vi selv har funnet på. Snart vil vel den fantasien rakne, om den ikke allerede har begynt å gjøre det. Jeg tror det. At den har begynt å gjøre det, altså.

Alt ser så fredfullt ut der nede i de lysende mønstrene og de svarte tomrommene i mellom. Tommrommene som egentlig er fylt opp av noe vi kan alt for lite om. Noe vi hever oss over. Bokstavlig talt, akkurat nå, i et propellfly over Oslo. Vi trenger ikke fantasi for å kunne leve i en uforståelig, spennende, vakker, grusom og mangfoldig verden. Vi trenger fantasi for å kunne føle at vi har en plass i den. Om vi ikke liker fortellerstemmen som forteller oss hvordan verden er, kan vi finne en annen stemme som legger trykk på de ordene vi selv synes er viktig. Eller vi kan fortelle historien selv. ​​